søndag 20. november 2016

Brunsttid i havgapet

Det er no to veker sidan vi slapp ut vêrane, og vi var spente på om brunsten var komen skikkeleg i gong på Uknsøya. Vanlegvis tek det eit minst eit par veker frå vi slepp ut vêrane til søyene fattar særleg interesse for friarane. Akkurat når det skjer, vil vere avgjerande for når ein kan vente dei første lamma til våren.

Natalie nyt finevêret på veg utover

Før vi tok turen til sauane, skulle vi svippe utom sitkagranskogen på Høgvêret for å prøve å få litt oversikt over talet på tre og kor store dei er. Vi er so heldig å ha Liv Guri Velle på laget i arbeidet med å få utarbeidd ein skjøtselsplan. Ho er innleigd av fylket for å hjelpe oss, noko som kom i stand etter at vi vart A-lokalitet.


Med den minste båten er det lett å gjere strandhogg. Her er vi i Djupvaulen på nordsia av Høgvêret
Båten er fortøydd, og turen ber ut i lyngheia


Det vart sjølvsagt tid til å glede seg litt over kor fint røsslyngen står i brannflata
Siktagran i kystlyngheia
Frøspira sitkagran - den veks seint, men før eller sidan vert dette store tre

Etter å prøvd å finne talet på trea, og korleis dei var spreidd i størrelse, bar det med båt til Øyarenden der sauane gjekk. Vi hadde med oss litt tørrhøy, for å sjå om sauane fortsatt var tamme nok til å kome til oss. So langt har det vore dei tamme vêrane som har drege med seg resten, men dei hadde nok andre ting i tankane denne tida, so forventningane var ikkje alt for høge til at vi skulle få dei nært oss.


Skal, skal ikkje. Jauda, lukta av tørrhøy frista nok til å snu seg tilbake mot oss.

Ein smak av sommar
Ei av søyene smakte like godt litt på skoen min - so nær har eg aldri hatt dei i det fri før
Vêren Palmar har blitt sår i panna etter all slostinga - her må vi følgje med at ting ikkje vert betent




Vêrane var mest opptekne av å slost, og aller helst jage dei andre vêrane vekk i frå flokken. Klikk på bilete under for å sjå video.



Som mange av lesarane truleg kjenner til, er det er ikkje nok at den eine parten vil. Fleire av vêrane prøvde å ri, men søyene ville ikkje stå for vêren og smatt unda. Slikt vert det altso ikkje lam av. Men den som har tolmod til å prøve å imponere søyene endå ei stund, får som regel sleppe til til slutt. Jaja, no får eg slutte å skrive, og heller freiste lukka med kjæringa!

Ha ein fortsatt fin kveld!