lørdag 10. november 2012

Lukt av brunst

Det er den tida på året. Det siste lauvet har sleppt taket på trea, nysnøen ligg i fjella og ikkje minst er det lukt av brunst i lufta. Det er med andre ord tid å sleppe friarane til!

Foto: Åshild K. Fjørtoft
Dagen starta med å sette opp ledenot, og ikkje lenge etter var dei sju vêrane i godt driv med oss og tre sambygdingar frå Fjørtoft Beitelag i helane. Fem av vêrane skulle ut i Uksnøya, mens dei to andre hadde villsaulaget på Fjørtofta kjøpt. Når vêrane er i toppform kjem hjelpa godt med, spesiellt når markane er tunge av regn. Etter litt fram og tilbake gjekk vêrane ned i ein liten blindveg i gjerdet, og vi såg vårt snitt til å prøve å fange dei der.

Foto: Åshild K. Fjørtoft
Ikkje alt gjekk heilt som vi håpte på, men etter at røyken hadde lagt seg var i alle fall to av vêrane sikra.

Foto: Åshild K. Fjørtoft

Resten av gjengen kom seg unna, men ikkje lenge etter hadde vi fått trengt dei ned mot ledenota og fått dei sikra. Etter ei dose medisin, var det klart for å laste dei på traktoren og frakte dei til båten.

Foto: Åshild K. Fjørtoft
Vêrane var ganske tamme, sjølv fleire månader etter siste nærkontakt med menneskjer. Når dei vart henta i sommar var dei handtamme, men når dei kom i same gjerde som dei eldre vêrane som ikkje lenger var so tamme, trekte dei samla bort frå når ein kom for nær. Ombord i båten var det klart for å sette kurs mot Uksnøya der søyene venta på dei nye friarane.

Foto: Åshild K. Fjørtoft
Foto: Åshild K. Fjørtoft
Fleire av vêrane hadde ikkje latt båtturen gått ut over matlysta, og litt kraftfôr frå handa mens dei venta på å verte sleppt fall i smak. Alle fekk også nye kvite merkjer, slik at dei ikkje hamnar i klammeri med myndigheitene om dei skulle dukke opp mens dei er opptekne med andre ting. Vi sjekka også klauane og ga dei ei lita oppfrisking med kniven. Når dyra berre går på mark og lyng slit dei ikkje klauane slik dei skal, og ein må stelle dei ved å skjere bort den hardare kanten på klauen. Når dei går i fjøre og på berg, slit dei klauane rettare, og ein slepp som regel å gjere noko med dei.

Foto: Åshild K. Fjørtoft
Å få vêrane på land er ein ting, ein annan er å hindre dei i å hoppe opp i båten igjen. Dei er trygge i lag med andre, og når fleirtalet står att i båten, kan det heile utarte seg til eit lite sirkus.

Foto: Åshild K. Fjørtoft
Foto: Åshild K. Fjørtoft
Oppe på vøra, var det tid til ein siste smak på kraftfôret før dei skulle ta fatt på arbeidet sitt.


I det vêrane starta so smått å trekke opp mot land, oppdaga eg på at fadesa ikkje var langt unna! Vi hadde gløymt å montere GPS-sendaren! Heldigvis fekk eg tak i horna til ein av vêrane, og ikkje lenge etter var klaven under montering.

Foto: Åshild K. Fjørtoft
Oppe på stranda starta dei å snuse på alt det spennandes dei såg.



Søyene hadde akkurat trekt litt unna, men lukta hang tydlegvis i lufta. Ein av vêrane starta å snuse etter dei med det spesielle lukteorganet over ganen, som mellom anna gjer at dei kan merke søyer i brunst. Den noko spesielle grimasa vert kalla flehmenrefleks.


Vêrane rusla so bort på oppdagelsesferd mens eg tok turen å sjå etter flokken.


Søyene var litt lengre nord, og såg ut til nyte det fine vêret. Etter å ha studert dei litt gjekk turen heimover for vår del. Vêrane brukte nok ikkje lenge på å finne dei slik at flørtinga kunne starte. Om du kikar innom GPS-sporinga oppe på sida får du kanskje ei oppdatering om kor dei oppheldt seg.

torsdag 8. november 2012

GPS på villsau - del 3

Etter å ha prøvd systemet med GPS-sporing på nokon av villsauane er det på tide å dele erfaringane. Her kjem ei oppsummering!

Som du kanskje har fått med deg var lodda vi fekk tilsendt feil, og sendaren vart hengande på undersida av nakken slik at dekninga ikkje vart god nok. Dette gjorde rapporteringane ustabile, og effekta av sporinga var ikkje den heilt store. Etter å ha fått bytt ut lodda, var det stor spenning om dette skulle løyse problema.


Som du ser på biletet er dei nye lodda dobbelt so store som dei gamle (det gamle ligg inntil oppe til høgre). Dei nye og større lodda skulle etter alt og døme få sendaren til å ligge opppå nakken til dyra, slik at signala vert stabile og gode. Grunnen til at det fins to typer er at dei som brukar bjelle på sauen ikkje treng like store lodd for å få stabilitet.

Dei nye lodda vart monterte på reserveklavar og teke med ut på sankinga slik at dei kunne monterast på to av dei eldste søyene.

Sjølv om ikkje signala har vore gode nok til å få inn alle rapportane, fortel kartet at dyra stadig er på vandring. Under ser du spora til to av søyene ca frå 1. juli til 1. oktober.



Ut i frå desse spora kan eg bekrefte erfaringane med at dyra er meir på gras enn på lyng denne tida av året, men at dei aktivt nyttar lyngbeita året rundt.

Eg var også spendt på korleis utstyret hadde takla det å henge på dyr som klatrar i bratte bergsider, vassar i sjø og lever i eit svært uskjerma liv. Dette var tross alt den enklaste delen av året, og snart ventar frost, meir vassing etter tare og ei lang periode utan batteribyte.

Etter at eg fekk plukka utstyret av dyra, var det klart at sendaren ikkje hadde hatt det heilt enkelt der dei har hunge på sida og under nakken på dyra. Ein del striper var det, men ingen større skader. Det eg merka meg var at festeloket som låser sendaren til klaven hadde fått det meir enn sjølve sendaren.


Hadde eg hatt nye lokk for hand skulle desse blitt bytta umiddelbart. No må det vente til neste sommar. Ein annan ting er at skruane som føljer med for å feste loket ikkje er at den aller beste kvaliteten, og desse må eg pårekne å byte når eg byter lokk.


Batterilevetida over sommaren fungerte svært bra, og det var fortsatt bra batterilevetid igjen, sjølv etter mange rapporteringar. Batteria vart uansett bytt før vinteren, og framover hausten nyttar vi tre rapporteringar pr døgn. Det kan vere at vi må nedjustere om litt for å spare batteri.


GPS-spora til ei av søyene frå den siste månaden viser at hausten er komen. Ein kan sjå at dyra beiter meir i område med lyng (områda mot nord) enn dei gjorde i sommar.

Eg har sidan sist nytta Telespor sin Google-intregrasjon for å legge ut plassering av dyra på denne sida. Dette gjer det enklare å sjekke til dømes frå mobiltelefon, og gjer infoen tilgjengeleg for andre som ikkje har passord til hovudsida. Om du ikkje har kika på dette enno, finn du kartet med oversikt over kor dyra er på knappen "GPS-sporing" under biletet av sauane på toppen av sida. Snart skal vêrane sleppast til, å då skal ein av dei merkast med GPS, med andre ord nærmast som reality-tv!

Alt i alt ser ting bra ut, men batterilevetida over vinteren vert avgjernade for kor bra produktet er for vår del. Med tre rapporteringar pr dag, har vi ei bra oversikt kor dyra er. Om vi må redusere til ei rapportering for dag, mister ein litt av poenget. Om du har handtame dyr, kan du sjølvsagt byte batteri oftare og soleis ha endå høgare frekvens på rapporteringane.

Ut i frå søkjestatestikken inn mot sida ser det ut til å vere mange som er på jakt etter andre med erfaringar med GPS på villsau. Har du spørsmål eller har erfaringar å dele knytt til temaet må du gjerne legge igjen ein kommentar under!