søndag 21. februar 2016

Å temme ein villsau

Sauane på Uksnøya har vore ganske so folkeskye, noko som kanskje ikkje er rart når dei bur på ei fråflytta øy langt ute i havet. Likevel er det lettare å både sjå etter og stelle tamme dyr. Difor har vi dei seinare åra arbeidd for å temme dei.

Ei tabloid og klikk-sankande overskrift på denne posten hadde vore noko slikt som "Villsauen er faktisk ikkje vill!" Eg overlet slikt til Nettavisen, men villsau er altso ikkje ville dyr. Dei er husdyr, sjølv om enkelte er rimeleg folkeskye etter som dei stort sett greier seg sjølve. Våre sauar har nok vore i den villaste delen av husdyrskalaen. Ein får då ikkje same kontakta med dyra som dei som har tamme dyr. Dette gjer det vansklegare å sjå etter dyra, og sjølvsagt litt vansklegare å rekruttere neste generasjon villsaubønder, når mykje av drifta foregår gjennom ein kikkert.



Vi starta først med å bruke Hilde Buer sin metode for å temme søyelam, noko du kan lese om her.

Dette var ein super metode, men øya si beliggenheit, kombinert med korte dagar og mykje dårleg vêr, gjorde vanskeleg å bruke nok tid på kvart av dyra til at flokken som heilheit vart tam nok.
Vi fekk rett nok mjukna opp ein del av lamma, men når dei eldre søyene var skeptiske, har dei drege med seg resten av flokken bort frå oss.

Vi skifta difor strategi, og kjøpte inn dei tammaste vêrane vi fekk tak i. Desse har vi lokka til oss når vi er ute på tilsyn, då oftast med ei bøtte med litt kraftfôr i. Når vêrane har kome til oss, har vi gjerne gått mot flokken, med vêrane rundt oss. Vi har då gradvis kome oss nærare, og etter litt etter litt mjukna flokken opp.

Det er heilt klart dei yngre dyra som er lettast å kome innpå, men dei såg ikkje ut til å fatte interesse for kraftfôr (som dei ikkje er vande med), noko som gjorde det vanskeleg å kome vidare med temminga.

Heldigvis har vi lagra ein del ballar med tørrhøy på øya, i tilfelle stort og langvarig snøfall, og i år var det uansett tid for å fornye lageret. Dette tørrhøyet har vi frå tid til anna gitt litt av til dyra, slik at dei skal vere vande med å ete det om det trengs. Frå slutten av november, har vi stort sett hatt med oss 50 kg tørrhøy når vi er ute å ser etter dyra, vanlegvis ein gong i veka. Men i staden for å gje det i fôrhekkane inne på tunet, der dyra har ete av fôret når vi har reist, tok vi med høyet inn til flokken, og lokka til oss vêrane. I starten var det berre vêrane som kom heilt innpå oss, og vi måtte trekke oss litt unna for at resten skulle tørre å kome å ete. Vinterstida er prega av å leve av mindre næringsrikt fôr som røsslyng, tang, tare og feittet dei har lagra i løpet av sommaren, og då vert den fristande lukta av friskt høy vanskeleg å stå i mot. Gradvis har vi venta nærare høyet, og dei siste gongane vi har vore ute, har vi verkeleg oppnådd resultat. No kjem heile flokken, og dei tammaste søyene kjem gjerne berre ein meter eller to unna oss!

Ta gjerne ein kik på videoen under. Den er teke i går når eg, Terje og Marius var ute på tilsyn i ruskevêret.


1 kommentar:

  1. In these processes, semi-finished metal merchandise are reshaped and joined... Stretching makes use of a stretcher, English wheel, or hammer and dolly Cycle Clothing to drag metal aside. The sheet metal is stretched and bent over a die concurrently. The process makes use of a stretch press with the sheet metal gripped along the sides by gripping jaws which might be} hooked up to a carriage pulled by a hydraulic or pneumatic pressure. As a tool for this process, a stretch kind block, identified as|also called|also referred to as} a kind die, is used. It is a strong, contoured materials in opposition to which the sheet metal is pressed.

    SvarSlett

Legg gjerne igjen ein kommentar!