onsdag 19. desember 2018

Brenn i tide – det kan bli for seint å svi

Det er gledeleg nok truleg fleire og fleire lyngheier som er i god hevd langs med kysten, men problemet er at resten av dei forfell stadig meir, og totalen vert soleis negativt. Om du er ein av dei som fortsatt ikkje har kome igong, bør du lese vidare.

Tapet av denne naturtypa skjer i rekordfart. Løysinga er kombinasjonen av brenning og beiting. Men sjølv om det blir prata om viktigheita av å brenne lyng, sit dei fleste som kan gjere noko på gjerdet. Det er kanskje ikkje rart. Å sette fyr på store områder med brennbart materiale, gjerne utan erfaring eller kompetanse, er ikkje utan risiko. Ein tenkjer over alt som kan gå gale. Og det er no viktig det, men tenkjer ein på at det er minst like mykje som kan gå gale om ein ikkje brenn?

Gammal lyng: den til høgre for midten er daud, og vil snart berre stå att som stilk, slik som til venstre for midten



Ei gammal og forfalla lynghei er svært sårbar. Både for tørke, frost, skadedyr, villbrann og ikkje minst utarming. Med eit meir ekstremt klima, er viktigheita av lyngbrenning endå viktigare. Ei frisk og frodig lynghei toler det meste. Den er også langt mindre brannfarleg enn ei gammal hei med høg og tett lyng, der mange av plantene er tørkeskada eller døyande. Dette er kjent materie for mange, men visste du at det for kan bli for seint å svi? Dette er eit problemstilling ein står ovanfor i områder der ein beiter utan å brenne. Røsslyngen, som ofte er i dårleg stand etter årevis utan beiting eller brenning, vil etter nokre år med beiting ofte stå igjen med mykje stilk og lite anna, gjerne med eit tett moselag i botnen. Når lyngen har kome til dette stadiet, er det nesten uråd å brenne, då det er for lite brennbart materiale til å få opp temperaturen til å brenne stilk og kanskje aller viktigast, moselaget som hindrar nyskota å sleppe igjennom. Når det har kome so langt, kan det vere at beitet må kvile, kanskje i fleire år. Det seier seg sjølv at å kome i denne situasjonen er dårleg for både kystlyngheia, men også deg som har dyr der.

Nyspiring etter brenning på Uksnøya
Ei frodig lynghei er ein føresetnad for god utedrift. Lave lammevekter og lammetal kan ofte skuldast lyngheier i dårleg hevd. Då er det lurt å kome i gong før det er for seint. Start planlegginga i dag. Kontakt andre med erfaring rundt deg, og få hjelp til planlegging og gjennomføring. Norsk Villsaulag har lyngbrenning som eit viktig satsingsområde, og har fleire stader arrangert kurs med både teoretisk og praktisk innhald. Lyngbrenning er spennandes og sosialt, men framfor alt eit kjempeviktig tiltak for å sikre gode beiter. Det er også råd å samarbeide med lokalt brannvesen. Fleire stader er det opna for at SMIL-midlar kan nyttast til å lønne brannvesenet, slik at dei kan bidra.


Mons Kvamme i Lyngheisenteret har skreve mykje om lyngbrenning. Ta gjerne eit google-søk. Ta gjerne ein kik på kva vi har gjort på Uksnøya. Klikk her for å lese.

Og hugs, brenn i tide – det kan bli for seint å svi! Lukke til!



mandag 5. november 2018

Dagen over dagar

Ein haustdag i 1993 vart eg spurt fri frå skulen. Eg skulle få fri dei tre siste timane, og so snart skuleklokka ringte ut, heiv eg med på sykkelen. Eg kjem godt i hug korleis eg sykla forbi ein traktor i godt driv heimover. Eg hadde aldri sykla so raskt heim frå skulen som denne dagen, men so var ikkje dette ein kva som helst dag.


Denne dagen skulle ein flokk villsauar fraktast ut på Uksnøya! Pappa var allereie kome ombord i båten og låg med motoren i gong. Dyra var i ferd med å verte lasta ombord i havtraktoren som skulle frakta dei ut frå Harøya. Her var det ikkje rom for drøling!

Drifta med villsau kom i gong som eit tiltak for å redusere skadane grågåsa medførte på innmarka på naboøyane. Målet var at markane på øya skulle kome tilbake til gammal glans, og soleis vere attraktiv for gåsa. Dette var eit samarbeid mellom landbrukskontoret, grunneigarane og bondelaga på Fjørtofta og Harøya. 17 lam vart henta frå Smøla, og neste vår hadde dei 14 søyelamma fått kvart sitt lam.


Den gongen var villsau ukjent for dei fleste.  Det er med eit smil om munnen eg minnest at vi vart fortalt at kjøtet var so dårleg på smak at det ikkje kunne brukast som mat. Det vart fremma forslag om at ein då måtte grave ned kjøtet når flokken vart for stor. Heldigvis vart nokre vêrlam teke med heim og slakta, og resten er, som ein ofte seier, historie.

Teksten over er rett nok henta frå arkivet her på sida, men so er dagen i dag ikkje ein kva som helst slags dag heller. Den er sjølve jubileumsdagen vår. I dag, den 5.11 er det akkurat 25 år sidan sauerasa som tidlegare hadde beitt kystlyngheiane lengst ute i havgapet vart "reintrodusert" på Uksnøya. Dyr frå denne flokken skulle finne vegen til mange stadar på Sunnmøre og i Romsdal, når rasa vart populært som landskapsarbeidar.

I samband med jubileumsartikkelen eg hadde ute tidlegare, vart eg kontakta av Tor Arild Engstad, som var med på prosjektet. Islandske Runar hadde dyretransportbil, og dei to starta med første ferge frå Aukra og køyrde til Edøya på Smøla. Per Halse leverte 17 villsauar, som dei to bringa til Myklebust, og vidare til Uksnøya. Tor Arild som arbeidde på landbrukskontoret, hadde med kamera, og foreviga dagen for ettertida.

Kjenner du igjen nokon på bileta? Legg gjerne igjen ein kommentar!
Foto: Tor Arild Engstad

Foto: Tor Arild Engstad

Foto: Tor Arild Engstad
Foto: Tor Arild Engstad
Foto: Tor Arild Engstad


Foto: Tor Arild Engstad
Foto: Tor Arild Engstad
Foto: Tor Arild Engstad
Foto: Tor Arild Engstad
Foto: Tor Arild Engstad
Foto: Tor Arild Engstad
Foto: Tor Arild Engstad


Foto: Tor Arild Engstad
Foto: Tor Arild Engstad
Foto: Tor Arild Engstad
Foto: Tor Arild Engstad
Foto: Tor Arild Engstad

Foto: Tor Arild Engstad
Foto: Tor Arild Engstad
Foto: Tor Arild Engstad
Foto: Tor Arild Engstad
Foto: Tor Arild Engstad
Takk til Tor Arild for bilete.

Og ja, guten med det store smilet, det er eg.

Om du vil lese meir om historia til Uksnøy Villsaulag, klikk her!

onsdag 17. oktober 2018

I mot alle odds


Det er fredag kveld, kvelden før sanking av sauane. Ledegjerder er rigga opp. To båtar og tre traktorar er klare til innsats. Mat er kjøpt inn, folk kalla inn og skyssbåten er klar til ein tur i grålysninga. Det einaste som manglar er vêr. Rettare sagt godt nok vêr.

Dette er ikkje første helga vi prøvar å sanke sauane. Det er den femte. Vi har måtte gi opp fire gongar, og optimismen vi starta med er vaska vekk av regn og vind. Å unngå regn er rett nok luksus, men vinden, den kan sette ein effektiv stoppar for sankinga. Rundt 150 dyr skal krysse fjorden i båt. 4,5 km med hav, der vinden raskt piskar opp sjø og kan sette både folk og fe i fare. Fleire av helgane har bårene vaska over moloane, noko som er eit sikkert teikn på at det ikkje er smart å legge ut i båt.

Dagane er allereie kortare, og det er liten tvil om at dei 150 ekstra munnane har sett preg på beita ute på øya. Beiter som i utgangspunktet har hatt eit tøft år frå før. Dagane vert kortare, beita dårlegare, og snart startar brunsten. Slaktebilen er allereie utsett ein gong, og det er vanskeleg å få ny tid.
Vêret ser heller ikkje til å vere på vår side denne helga heller. Det har vore ein og annan dag med fint vêr i vekedagane, men å skaffe nok folk midt i veka, gjerne på kort varsel, er inga lett sak. Kvar gong helga har nærma seg, har vêret skifta til det verre. Denne helga er ikkje eit unntak. Meldinga seier 14 m/s før sørvest. Då er det ikkje råd å lande med båt, for ikkje å snakke om å frakte dei over til Fjørtofta. 


Klare til sortering!


Vi er einige om at vi må gjere eit forsøk, og håpe ting vert betre enn meldingane. Her gjeld det å få opp humøret. Eg hevdar at eg er fornøgd om vi får over 40 dyr før kvelden kjem. Kanskje rekk vi meir søndag, til tross for at det er meldt 22 m/s. Uansett er det kvart dyr som vert frakta, eit dyr mindre neste gong vi får vêr. Det er også ein munn mindre å mate den komande veka. Vi sender ut beskjed om at vi køyrer på som planlagt. Dei mest sjøredde får beskjed om å ta ferga til Harøya, der vi har avtalt biltur ut mot vest, der vi skal frakte dei den siste biten i båt.

Om natta bles det godt, men når morgonen kjem, høyrest det roleg ut. Vinden skulle allereie vere heftig. Eg tek turen ned i fjøra. Svak vind, og roleg hav. Dei som skulle ta ferga får beskjed om å hive seg med taxibåten. Vi hiv oss i båtane og sett i gong. Akkurat i det vi skal legge til berget, aller lengst aust, der eg og dei andre drivarane skal starte å drive dyra mot garden på Uksnøya, frisknar vinden på. Heldigvis har taxibåten akkurat fått av folket, og vi er i gong. Det går ikkje lenge før det vert vanskeleg å kommunisere utan VHF. 

Fjøra er heller ikkje av dei største, og det kan verte tøft å rekke å få dyra over det frykta sundet Halt-Ola-Bykset før sjøen kjem opp å stenger oss av. Her gjeld det å halde tempoet oppe. Etter at ein og annan etternølar vert jaga inn i flokken, går ting som smurt, og ikkje lenge etter er dyra inne på tunet. Det vart rett nok vasping på mange av dei, og ein og annan sau la på svøm, rett nok utan særleg påtrykk. Ein og annan støvel vart også i kortaste laget, men det er meir som ein tradisjon enn eit problem.



Regn og papir var ein dårleg kombinasjon og pavilongen måtte slåast opp - Foto: Åshild Fjørtoft

Det har friskna på, men ikkje verre enn at det kan gå. Ein skal ikkje gå på akkord med sikkerheita, men tvilen får kome oss til gode og vi må gjere eit forsøk. Det er nok liten kuling i det første båten er lasta og sett kurs mot Fjørtofta. Nødrakettane i båtane ligg lett tilgjengeleg, og Evelyn har funne seg ein utkikspost der ho følgjer med fjorden med kikert. Heldigvis er det godt erfarne folk som sit i båtane, og tilbakemeldinga er at det går greitt, sjølv om det krev ein del lensing for å få ut sjø som sprutar over rekka.

Lasta og klar til transport

Johan er fornøgd med den nye sorteringsporten


Liv gjev sauen sin, Pippi Langstrømpe, ein god kos
Sjølv om vi har kome i gong, er det ikkje gitt kor lenge vi får halde på. Sorteringa av dyr går på høggir, og snart er mykje av dyra klare til frakt. Vi har lagt ned ein del arbeid for å gjere at ting skal gli. Buffer-binger er bygd opp på Uksnøya, og ny henger er kjøpt inn for å avhjelpe situasjonen på Fjørtofta. Alt glir godt, og det eine lasset avløyser det andre. I det dei første 40 dyr har kryssa fjorden, er det fortsatt vêr til å fortsette.

Ei jubileumsgåve til dei frammøtte som trossa vind og regn for å hjelpe oss - Foto: Åshild Fjørtoft
Nesten like spennandes som om vi fekk godt nok vêr, var kort hardt vi ville bli straffa for det harde året vi har bak oss. Ein kald vår, ein tørr sommar, mykje grågås og no ein våt og vêrhard haust. Ting har ikkje sett bra ut, og meldingane om lave vekter har kome frå fleire kantar på Sunnmøre. Eg har  frykta det verste. Vel i gong med veginga, ser det heldigvis ikkje beksvart ut, sjølv om det er umogleg å seie noko før ein ser snittvekta, og ikkje minst korleis slakta vert klassa. Mordyra ser derimot ut til å ikkje ha lagt på seg like mykje som normalt. Ei umiddelbar glede er å sjå at det nyfødde lammet som var der på sommarsankinga (for lite til å vegast), har klokka inn utrulege 25 kg på vekta!

Ein av avlskandidatane - Foto: Åshild Fjørtoft

Kl 16.03 går siste båt frå vøra. Det kjennest rart ut, for det er ikkje mange timane sidan vi diskuterte korleis vi skulle rigge lys på båtane, om vinden først stilna om kvelden, slik at vi måtte transportere dyr etter at det mørkna. Ei bør er teke av skuldrande våre, og då er det duka for ein aldri so liten fest i Gamlestova. Varm mat, kake og gode historier, i lag med venner og kjente som har stillt opp å gjort det heile mogleg. Det 25. året vart eit av dei tøffaste vi har hatt, men so har vi heldigvis erfaring til å vite at neste år kan verte betre. Vinterbeita ser også fantastiske ut etter mange år med lyngbrenning, noko som skal gje eit godt utgangspunkt for dyra som går igjen, sjølv om graset kanskje er meir beitt enn normalt.


Siste båt er snart klar til avgong.


Dette søyelammet var rett nok litt lite, men so fint at eg ville notere talet i tilfelle eg ombestemte meg og ville hente det ut frå slaktebilen (fortsatt i tenkeboksen)

Vel heime har eg fått kika på vektene. Det ser faktisk ut som om dei er over fjoråret, rett nok vart det i fjor vegd ei stund tidlegare. Fjoråret var eit moderat dårleg år, men det gjev i alle fall håp om at vi skal lande på føtene, i mot alle odds.


Vinden spakna i god tid til at folk skulle heim - Foto: Ann-Kristin Klokk

søndag 23. september 2018

Historia om Turid


Mormora mi, Turid, er på sett og vi grunnen til at eg driv med villsau. Det er igjennom ho Uksnøya kryp inn på «mi grein» på slektstreet. Men det er ikkje først og fremst som eigedomsmagnat Turid er kjent. Det er som kokke og bakstekone; for dei fleste som besøker Uksnøya rekk knapt å sette foten i land før ho kjem springane med nydeleg gjærbakst!


Det er slik du oftast ser ho; bydande på vasskringler eller andre godsaker

Turid vaks opp på garden Nytun på Fjørtofta, og brukte ofte somrane til å hjelpe slekta på Uksnøya med gardsdrifta. Likevel vart det ikkje gardskjerring av ho. Ho arbeidde som kokke, på fiskebruk, som reinhaldar, dagmamma og avisbod. Slik sett var det synd for jordbruksnæringa, for Turid har alltid vore eit arbeidsjern. Sjølv no, oppe i åttiåra, stiller ho opp på dugnad når noko skal gjerast, og sist den store løa på Uksnøya vart måla, var det ho som måla gavlveggen, og stod på øvste trinnet på den lengste stigen på garden. Ein annan ting mange kjenner ho som, er strikkemaskin. Ingen veit talet, men det er ikkje få tjukkeraggar, tjukkegenserar, ullbukser og andre strikkeklede som har funne vegen til slekt og venner, for ikkje å gløyme barneheimane i Aust-Europa.
Ullkleda har også kome henne sjølv til gode. Eg kjem spesielt godt i hug vinteren 2012, når gradestokken viste alt for mange minus, og vi var på veg ut til Uksnøya på dugnad. Vinterstid er der ikkje flytebrygge på Uksnøya; til det er det for vêrhardt. Då måtte vi legge den største båten på bøya, og bruke småbåten for å gå i land. Det var kald og frisk vind frå aust, og godt med bårer, i det Turid skulle ta steget over i småbåten. Turid har alltid vore glad i å bade. Også denne gongen tok ho det med eit smil, sjølv om det ikkje var heilt planlagd. Heimreise var uaktuelt, ho ville opp i huset. Fyr i vedomnen, tørre klede, og so i arbeid.
Det seiest at gjærbaksten til Turid er velsigna, og at det er dei som har vore med på sauesanking i ei årrekkje, berre for å få smake på vasskringlene, som sjølvsagt er toppa med godt meierismør. No bør ein kanskje ikkje skrive det på ein slik stad, men baksten er også avgjerande for å halde seg inne med Mattilsyn, Debio og andre etatar ein treng å vere på godfot med. Gåver er som kjent ikkje innanfor, men ei kringle eller to til ein svolten inspektør må vel vere lov..?

Her har ho bytt ut kjøkkenteneste med coopersect.
Eg skal nok innrømme at alt dette «maset» om mat, kan vere irriterande til tider. Når dagslyset minkar på, og sveitta renn i det båtane vert lasta med dyr for å rekke å bli ferdig med å frakte dei over til Fjørtofta, er det ikkje mat og kos i Gamlestova som ligg fremst i hovudet. Likevel er det ikkje til å kome frå, at utan mat og kos, ville sauedrifta vore kortliva. Den sosiale ramma rundt arrangementet er avgjerande for å få frivillige til å stille opp å hjelpe oss, og her spelar Turid ei avgjerande rolle. Det er ho, og dei seinare åra også systra Elsa, som varmar mat og steller til på sankingane, slik at svoltne sauegjetarar kan ta ein pust i bakken og litt mat, medan dei fortel ei og anna røvarhistorie frå ei tidlegare sanking.
Turid likar seg godt på Uksnøya, men like sikkert som at kvelden kjem sigande, er at ho startar å lengte heim til Fjørtofta. Minna frå å vere «fastlåst» der ute som born, i veker med nordavinds-kuling som gjorde det uråd å reise heim til foreldra på Fjørtofta, sit fortsatt i. Heldigvis er båtane i dag gode, og kryssar fjorden i all slags vêr. Då kjem gjerne Turid ut igjen dagen etter.
Sjølv om Turid er unik, fins det heldigvis mange slike heltinner rundt om endå, og ikkje minst har dei vore  mange av opp igjennom historia. Dei som kanskje ikkje vinn ære og den største omtalen i avisa, men like fullt er avgjerande for suksessen. Slik sett passar ho godt inn i ei lang rekkje fiskarbondekoner. Dei som stelte borna, strikka klede, laga mat og dreiv gard når karane var på fiske.
Mi kjære mormor skal snart under kniven for å verte kvitt ein svulst i magen. Slik vêret har vore denne hausten, kan det vere at vi må prøve å greie oss utan ho på sankinga. Kjenner vi ho rett, er det ikkje lenge før ho igjen står på kaia med kjølebagen pakka med godsaker, klar for ein tur til Uksnøya.
Alle i familien ønskje rask og god betring.

PS: hugs å sette pris på dine kvardagsheltar!

Turid er blid og glad over at sankinga gjekk bra denne gongen også.


onsdag 5. september 2018

Uksnøy Villsaulag 25 år - vegen hit og vidare

Om ikkje mange dagane, er det 25 år sidan dei første villsauane vart sleppt ut på Uksnøya. Vel, akkurat å hevde det ville vere ei stor historieforfalsking. Det rette vil vere å seie at det er 25 år sidan villsauen var «re-introdusert» på Uksnøya. Sauerasa har nok gått ute på øyane i mange hundre år, ja kanskje endå lengre, før dei siste vart slakta ned rundt krigen. Då var befolkningstalet på veg ned, og det seiast at han som dreiv garden var lei av å springe etter desse halvville sauane. Historia ville det likevel annleis.


Ein risbit får smake på mjølet frå Liv (2) og Kjartan
Mykje av historia vår, finn du allereie under «Uksnøya» her på sida, men i eit slikt spesielt høve, har eg saksa ut litt av teksten, og fletta det inn her. 

Ein haustdag i 1993 vart eg spurt fri frå skulen. Eg skulle få fri dei tre siste timane, og so snart skuleklokka ringte ut, heiv eg med på sykkelen. Eg kjem godt i hug korleis eg sykla forbi ein traktor i godt driv heimover. Eg hadde aldri sykla so raskt heim frå skulen som denne dagen, men so var ikkje dette ein kva som helst dag. Denne dagen skulle ein flokk villsauar fraktast ut på Uksnøya! Pappa var allereie kome ombord i båten og låg med motoren i gong. Dyra var i ferd med å verte lasta ombord i havtraktoren som skulle frakta dei ut frå Harøya. Her var det ikkje rom for drøling!

Drifta med villsau kom i gong som eit tiltak for å redusere skadane grågåsa medførte på innmarka på naboøyane. Målet var at markane på øya skulle kome tilbake til gammal glans, og soleis vere attraktiv for gåsa. Dette var eit samarbeid mellom landbrukskontoret, grunneigarane og bondelaga på Fjørtofta og Harøya. 17 lam vart henta frå Smøla, og neste vår hadde dei 14 søyelamma fått kvart sitt lam.

Den gongen var villsau ukjent for dei fleste.  Det er med eit smil om munnen eg minnest at vi vart fortalt at kjøtet var so dårleg på smak at det ikkje kunne brukast som mat. Det vart fremma forslag om at ein då måtte grave ned kjøtet når flokken vart for stor. Heldigvis vart nokre vêrlam teke med heim og slakta, og resten er, som ein ofte seier, historie.

Sauane treivst godt, og dei gamle markane kom i stadig betre hevd. Grågåsa fann også vegen, sjølv om det dessverre ikkje vart mindre gås på naboøyane. For pionerarbeidet fekk partane tildelt Møre og Romsdal sin Kulturlandskapspris.

Prisen vi fekk i lag med samarbeidspartnarane som var med å starte opp

Ein ting som ikkje var fullt so bra, var at tuene som hadde dominert innmarka, framleis stod igjen.  Enkelte stader kunne dei vere godt over ein halv meter høge. Ein sommar eg og nokre kameratar ferierte på Uksnøya, gjorde vi forsøk med å knuse tuene med ein ombygd plenklippar. Ei mark rett nedom tunet vart rydda for tuer ,og resultatet vart so bra at vi neste sommar fekk frakta ut traktor, og arbeidet kunne starte for alvor.

Lyngbrenning vart også henta fram av gløymeboka, dette for å få lyngheiene tilbake til gammal hevd.

Første beitepussaren på Uksnøya - ein ombygd Norlett plenklippar, med fjørstål som kniv
Det som starta som eit breidt samarbeid mellom mange partar, er no dreve av eigarane av den eine garden på Uksnøya. I tillegg til dei nemnte bondelaga, var eigarane av den andre garden, Knutgarden, med på å drive sauelaget i mange år.

I dag er eg 35 år gammal, og eg har helde på med villsau i 25 av dei. Det er mykje som har skjedd sidan sykkelturen heim frå skulen, der eg for første gong skulle treffe sauane som skulle verte våre. Likevel har eg fortsatt svært mykje å lære. Og det er kanskje det som er so utruleg kjekt med dette: ein vert aldri utlært. Dyra vi starta med var nok langt mindre rasetypsike enn dei vi har i dag. Eit forhold til raseskildringa, og kva som er ein «god villsau», fekk eg først for rundt 10-12 år sidan. Fram til det var det nok svært mykje tilfeldigheiter i utvalet, noko også resultata bar preg av. Likevel har vi med oss ei arv i flokken det er verdt å ta vare på. Vi var heile tida oppteken av å ha mange ulike fargar og typar, noko som gjer at eg meiner at vi i dag har eit større mangfald enn mange andre.

Etter at vi har «luka ut» ein del atypiske trekk, framstår flokken i dag rimeleg bra, og for kvart år som går, vert eg meir og meir stolt av å vise fram dyra våre til andre i villsaumiljøet.
Øygruppa dyra går på, har frå eit landskapsmessig perspektiv, ikkje sett betre ut på svært mange år. Innmarkane er i flott hevd, og nesten alt av lyngheier står frodige og flotte, etter å ha blitt svidd av dei siste 10-12 åra. Ein skal vere varsam med å «ta opp igjen» skryt frå andre, men etter å ha gått over øygruppa i lag med Mons Kvamme og kona, no i sommar, hevda han at vi med stoltheit kunne vise fram resultatet til «kven det skulle vere». Slikt er sjølvsagt motiverande. Både til å fortsette i mange nye år, men også til å fortelje andre om viktigheita av dette arbeidet.

Når ein ser tilbake, er det tydleg at det var svært mykje vi ikkje visste når vi starta opp. Rett nok var det fleire som hadde dreve med sau før, men ikkje denne typen sau eller i denne driftsforma. Vi fekk også servert myta om at «villsauane greier seg sjølve». Sanninga var noko heilt anna. Jauda, det er kanskje langt mindre styr og ståk enn med dei meir intensive sauerasane som treng hjelp til det meste, men at dei greier seg sjølv er aldeles ikkje sant! Ikkje om ein skal drive med god dyrevelferd, og oppnå gode resultat.

Ein viktig lærdom, var på den første haustsankinga, når ei søye kom med ein tova «ullkrans» rundt nakken, som stramma rundt halsen. Etter dette vart det straks starta å fjerne den gamle fellen på dyra, og frå den gong av har dyra vore samla for å verte klipte eller nappa.

Sauesanking på Uksnøya på midten av nittitalet - markane i bakgrunnen bar framleis preg av forfall

Ei annan viktig lærdom, var haldvurdering. Uksnøya ligg langt til havs, og vi opplever skjeldan noko hard vinter der ute. 2011 og 2012 vart unntak som gjorde at vi også fekk bøye nakken for Kong Vinter. Vi har aldri hatt eit høgt tap av dyr om vinteren, men den første vinteren med ekstremkulde viste tydleg at vi måtte vere strengare på kven av dyra vi lot gå om hausten. Tapet av dyr var høgare enn vi sette pris på, og det var tydeleg at det var dei eldste som var mest utsett. Sidan den gong har vi hatt svært lave tap, også i kalde og harde vintrar.

Lammetal og klassifisering har også variert mykje. Vi har vore plaga med tap av lam til ramn og kråke, men har funne ut metodar for å minimere problemet. Klassifiseringa på slakta har vorte svært mykje betre, som eit resultat av avl og beiteskjøtsel. Beiteskjøtselen har også gitt positiv effekt på lammetalet.

Uksnøya, grøn og frodig etter regn
Drifta i dag er nok mykje meir profesjonell enn tidlegare, både i form av praktisk arbeid, men kanskje spesielt i form av administrative oppgåver. Rekneskap, rapportar og søknadar til Mattilsyn, Debio m.fleire krev sitt. Heldigvis har tilskotsordningane og kjøtsalet gitt oss moglegheit til å finansiere arbeid og ikkje minst utstyr som trengst, slikt som båtar, beitepussar og gjerdemateriell.

Kart over beiteområdet påteikna områda der vi har brent lyng


Eg har ingen problem med å innrømme at det var mykje eg skulle likt at vi visste når vi starta opp. Vi var av dei første i Møre og Romsdal som starta opp igjen med denne rasa og denne driftsforma, og det var langt mellom dei ein kunne diskutere med. Kunnskapen frå eldre tider hadde døydd ut. No fins det villsau på snart kvart eit nes, men det er dessverre fortsatt dei som veit like lite som vi gjorde, og gjer dei same feila. I dag fins det ei stor mengde informasjon om dyra og driftsforma, det fins gode nettverk i regi av Norsk Villsaulag, diskusjonsgrupper, og sider som denne, der eg so langt eg greier, deler av eigne erfaringar og kunnskap for å fremme godt villsauhald. Då fins det «heldigvis» ingen unnskyldningar for å gjenta feila våre. For som dei seier i Russland: Den smarte lærer av andre sine feil, idioten berre av sine eigne! Ikkje ver idioten.

Trass i at vi har teke store steg sidan vi starta opp, er det ikkje utan bekymringar å drive med sau på ei øygruppe langt til havs, på ein av dei mest vêrharde stadane i Norge. Vår drift er styrt av vêr og vind, og månen og sola bestemmer når vi skal sanke. For vi treng fjøre sjø, akkurat til rett tid på dag. Viss ikkje går det ikkje å få sanka og få gjennomført arbeidet med dyra same dag. Vi treng vêr til å krysse fjorden, ikkje berre med folk, men med alle dyra som skal til slakt. Det skal skje før det vert mørkt, og alle må reise heim. Transporten er også sopass arbeidskrevjande, med fleire båtar, traktorar og mykje mannskap til lasting og lossing, at det ikkje er enkelt å dele opp over fleire dagar. Når vinden ruskar i trea, kvelden før sankinga, kan det vere vanskeleg å få sove. På ei vanleg sanking er vi mellom 25-30 vaksne i arbeid. Ein god ven og kollega som var med på sanking, uttrykte ein viss «sjalusi» for øya og beita våre, men var rask å legge til at «fjorden, den kunne han greie seg utan». Utruleg nok er det berre eit fåtals gongar vi har måtte gje opp og utsetje sankinga. Sauegudane har slik sett vore nådige med oss.

Dei skriftlege kjeldene fortel oss at øya og gardsdrifta har vore i familien sidan 1586. Truleg går historia endå lenger tilbake. Det seiest at delar av det tynne jordlaget der ute er rodd dit i båtar frå naboøyane. Det er kanskje ikkje rart å forstå at det alltid er med ei viss ærefrykt for historia, eg trør på meg støvlane mine og går i land på Uksnøya. Med 25 års jubileum for gjenoppstarten av gardsdrifta, er det kanskje lov å blande inn litt stolteit i denne ærefrykta. Ei stoltheit over at landskapet no ser like vakkert ut som før, og vi igjen driv garden og produserer mat på desse forblåste, men frodige øyane.

Med storhavet som nermaste nabo, er båre og bråttsjå aldri langt unna

Sjølv om vi i Uksnøy Villsaulag kanskje har mykje å vere stolte av, er det likevel noko eg vert endå meir glad for en rosande ord frå kollegaer, lynghei-biologar eller kundar som hevdar at «dette er det beste kjøtet dei nokon gong har smakt». Det er gleda av å sjå dei som kjem etter. Ungdommane og borna våre som tek ansvar og meistrar arbeidet og handverket det er å drive med sau. Det gjev tru på framtida, motivasjon til å investere tid og pengar i gard og utstyr som det vil ta mange år å tene inn, men framfor alt moglegheit til å bruke tid i kvardagen på å reise på tilsyn, vêrsjå, sanking, brenning og anna arbeid som følgjer med. Sjølv er eg fortsatt ein ung mann og ikkje har tenkt å trekkje meg ut av drifta på mange år endå, krev det å drive garden der ute i havet, mange folk og mykje innsats.

For denne vêren med eit svakt horn, vart møtet med Natalie (13), fatalt

I dag er Uksnøy Villsaulag drive av 4 generasjonar frå familien vår. Mellom den eldste og den yngste skil det over 8o år! Alle bidreg der dei kan, og finn glede i å ta del i arbeidet i lag. Drifta knyter oss saman, ikkje minst med alle dei gode vennane og kjente som har bidrege på sankingane opp igjennom åra. Hatten av for desse! Det hadde aldri gått utan dokke!

Eg må også få rette ei stor takk til alle gode sauekollegar og samarbeidspartnarar. Gode diskusjonar, og mykje lærdom har eg fått frå dokke. Ei spesiell takk til min kjære «mentor», Egil Kvalsund som alltid har gode svar når eg står i ei knipe, eller berre vil diskutere rett slaktetidspunkt for å sikre best mogleg kvalitet på kjøt og beiter.

Avsluttingsvis vil eg takke alle som kjøper produkta våre. Dokke er med å legge grunnlaget for drifta vår. Fleire av dokke har servert kjøt frå Uksnøya til det viktigaste måltidet i året, julemiddagen, i ei årrekkje. Det ansvaret (og æra) tek vi ikkje lett på. Takk og gratulere med jubileet til alle saman!

Klikk her for å lese meir om historia til Uksnøya

NB: Eg skal også prøve å få samla meir bilete og video frå "gamle dagar". Kik innom!

torsdag 23. august 2018

Mot alle odds: kunsten å velje ut hanndyr

Det er høgsesong for salsannonser for vêrar og vêrlam. Dessverre er det langt i frå alt som held den standarden ein ønskjer for avl.

Alle som har drive med utvalsarbeid, veit at ein aldri får full pott på alle område i eit og same dyr. Ein vêr med fin manke og flott spæl, har kanskje litt lav høgde. Ein annan har bra bein, flotte horn, men lengre spæl. Men sjølv om vi aldri finn det perfekte, betyr det ikkje at vi skal avle på dei som både har dårlege horn, lang spæl og skeive bein!

Det er dessverre tydeleg at viktige eigenskapar i rasa er rimeleg utvaska mange stadar i landet. Då er det ekstra viktig at alle tek ansvar for å heve nivået. Det er nokre grunnprinsipp som bør råde når ein arbeider med hanndyr:


Ein livdyrkandidat som gjekk til slakt


Vêrlam og vêrar er overskotsvare, og vi må vere kritiske til kva vi sett i avl

For å illustrere poenget mitt, la oss ta følgande reknestykke. I ein flokk på 100 søyer, vil ein med eit lammesnitt på 1.5 få 75 vêrlam. I eksempelflokken vår, bør vi ha minst 5 hanndyr. Vi har mangfald i bakhovudet og brukar 6 i eksempelet. Snitt levetid for ein vêr som vert plukka ut til avl er kanskje 3-5 år. For å auke mangfaldet, brukar vi i eksempelet 3 år.

Det betyr at du på 100 søyer, må rekruttere 2 nye vêrar kvart år. Du har normalt 75 stk å velje i, som betyr at 73 av 75 stk skal slaktast. No skal sjølvsagt dyr bytast, kjøpast og seljast, men konklusjonen er den same. For kvar som får leve og vert brukt i avl, er det altso 36 stk som går til slakt. Truleg er det endå fleire, for i praksis er nok snittalderen høgare, og mange har ferre enn 6 hanndyr pr 100 søyer. Hanndyr har elendige odds. Då er det utruleg viktig at dei som slepp igjennom nålauget faktisk ber med seg genane vi ønskjer oss.

Det at ein får eit nært forhold til eit dyr, gjer det ikkje meir egna for bruk i avl

Det er lett å få inntrykk av at dei som har nokre få sauar for kosen er overrepresenterte i salsannonsene.  Bilete av dyr som ligg langt frå rasestandarden, og gjerne av alle vêrlamma i flokken vert presantert som potensielle avlsdyr. Det er sjølvsagt ikkje ulovleg, men det er uheldig at ein betydeleg del av avlsarbeidet i rasa vert drive av på denne måten. Kor mange av dei som faktisk vert selt, veit eg ikkje, men truleg er det ein ikkje ubetydeleg del. Ein del gongar kan det framstå som om at dyra vert seld først og fremst fordi dei som eig dei ikkje vil slakte "vennane sine". Det er nok ikkje dette åleine som er årsaka til at mange dyr som er langt under avlskvalitet vert lagt ut til sal, men eg trur det er ein vesentleg del av problemet. Men hugs: det at du er glad i dyra, gjer dei ikkje meir egna for bruk i avl. Det at ein har få dyr, er heller ikkje eit hinder for å vere oppteken av avl og rasetypiske trekk.

Ein annan kandidat som også gjekk til slakt

Stoltheit i produktet ein leverer

Felles for svært mange som driv med aktivt utvalsarbeid, er at dei gjerne er kresne, og har utvikla eit auge for å sjå "feil", i staden for å vere stolte over alt dei har oppnådd i avlsarbeidet. I vår eigen flokk, sjølv etter fleire år med aktivt arbeid for å heve standarden, er det kanskje 5 vêrlam kvart år som held eit høgt nok nivå til at eg kan «anbefale dei til ein venn». Då har eg normalt 75 stk å velje i. Eg legg stoltheita mi at dyra som vert selt ut av flokken, held god kvalitet. Eg er ikkje åleine om å ha det som utgangspunkt.

Løysing på problemet med at mange hanndyr av for dårleg kvalitet vert lagt ut til sal, er nok ikkje å kjeppjage seljarane so snart dei legg ut ei annonse. Det vil nok verken motivere eller inspirere til å heve kvaliteten. Truleg ligg løysinga ein stad i midten. Dei som verkeleg arbeider aktivt med å avle fram gode rasetypiske dyr, må slutte å "skamme seg" over dyr som ikkje er perfekte, og heller vere stolt over kva dei faktisk har å by på. For mange av oss, er det nok fleire enn dyra som vert plukka ut til sal, som held betydeleg høgare nivå enn mykje av det som i dag vert annonsert. Om alle som er i same situasjon som oss legg ut desse til sal, vil nok situasjonen betrast. Og so må dei som sel "kosevêrane" sine, bruke tid på å finne den finaste av dei, og legge den ut til sal, om den er god nok. Rett og slett legge litt meir stoltheit i å tilby flotte dyr. Raseskulen som vi utarbeidde i regi av Norsk Villsaulag er eit fint hjelpemiddel til dette. Det er også lov å legge ut bilete av dyret, og spør kva folk syns. Mange er nok litt redde for å kommentere bilete av dyr med klare manglar, om ikkje den som legg dei ut inviterer til debatt.

Kvalitet kostar

Dessverre er det ikkje alltid enkelt å få selt vêrlam som ein har teke seg arbeidet med å sorterte ut, fotografere og annonsere. Ofte vert "kosevêrane" seld rimeleg, og det pressar prisen ned. Eg vil gjerne betale godt for fine dyr, og anbefalar alle andre å gjere det same. Å kjøpe «b-varer» for å sleppe å betale mva eller fordi eigaren ikkje vil sende den til slakt, vert dårleg butikk om det gjev deg dårlegare klassifisering på neste års slaktedyr. I verste fall avlar ein inn eigenskapar som tek år å rydde opp i. Å avle fram fine rasetypiske dyr, tek årevis med arbeid. Om ein er so heldig at du får kjøpt ein av dei finaste vêrane, er det greitt å betale skikkeleg. Den som sel dyret går glipp av både tilskot, skinn og eit fint slakt. Hugs at ein glimrande vêr, som gjev fine lam, er truleg verdt langt meir for din flokk enn seljaren krev. Norsk Villsaulag har rettleiande prisar har dette med i reknestykket, og er til god hjelp når pris skal fastsettast.



Ein annan kandidat, men denne fekk leve.

Andre viktige punkt å ta med seg:

1. Oppsøk kåringar i Norsk Villsaulag om det fins nær deg. Der kan du lære svært mykje om korleis du skal velje ut hanndyr for avl.

2. Skal du selje dyr, plukk ut dei finaste og mest rasetypiske. Ta gode bilete, både framanfrå, frå sida og bakfrå. Ver ærleg!

3. Prøv so godt du kan å sjekke dyra opp mot rasestandarden. Alle kan kontrollere at halen er kort og fri for ull (berre dekkhår). Føtene skal heller ikkje ha ull, berre dekkhår. Det same gjeld kjakane og panna.

4. Vêrar skal ha store, krølla horn. Desse må ha ei slik utforming at dei ikkje veks inn i nakke eller kjake. Vêrlam som har horn som minner meir om søyehorn skal sjølvsagt ikkje seljast som livdyr!

5. Flaskelam skal normalt ikkje nyttast i avl (her fins det sjølvsagt enkelte unntak). Dyr som stammar frå «dårlege mødre» vil ein ikkje avle på. Gode morseigenskapar er eit av dei viktigaste trekka med rasa. Sjå forøvrig punktet «det at ein får eit nært forhold til eit dyr, gjer det ikkje meir egna for bruk i avl.»

6. Dyr som kjem frå kryssingar med for eksempel gamalnorsk spelsau, skal ikkje brukast som avl!

7. Tenk på mangfaldet, både når du sel og når du kjøper dyr.

8. Om du har fine dyr, legg dei ut til sal, og ver stolt av dei, sjølv om dei ikkje er perfekte!


Kva er ditt syn? Legg gjerne igjen ein kommentar!

fredag 17. august 2018

Kampen for mangfaldet

Eit ord ein høyrer mykje om i villsaukretsar, er mangfald. Særleg i Austevoll var det veldig stort fokus på mangfald. Det er ikkje utan grunn. Eit stort mangfald er eit av dei viktigaste særtrekka til rasa, noko som er understreka i rasestandarden og i arbeidet for å ta vare på rasa. 

I flokken vår har vi mange typer og fargar. Då er det gøy å vere på tilsyn.

Under skildringa av særtrekka for rasa finn vi punktet «Stor genetisk variasjon og stort mangfald. Dette skal takast vare på.» For nokon som ikkje er kjent med rasa, vil det at dyra ikkje ser like ut vere ein av dei første tinga dei bit seg merke i med rasa. Det skilje den frå veldig mange andre husdyrraser, der normalen er at dei skal sjå veldig like ut.

Kva er so mangfaldet innan gamalnorsk sau? Det er viktig å vite at det ikkje berre fargane. Det er ulike typar dyr, både i storleik og fasong, ull, ulike typar temperament og so vidare. Ein av dei tinga eg arbeidde mest med når eg sat i styret til Norsk Villsaulag, var å få på plass ein rasestandard for gamalnorsk sau, og å formidle denne ut til alle som driv med rasen. Det var mildt sagt utfordrande å avgjere kva som er «innanfor» og kva som er «utanfor» i forhold til mangfaldet. Resultatet ber preg av eit visst slingringsmonn, men også med viktige avgrensingar: mangfaldet skal ikkje vere «kamuflasje» for innkryssing eller utvatning av rasa sine særtrekk.

Mangfaldet er ikkje berre grunnlag for frustrasjon og diskusjon. Mange av dei som driv med rasa synest at det er akkurat dette som verkeleg er gøy. Å gå rundt i flokken å kike på alle dei ulike typane. Nummeret på øyremerkja er ikkje det einaste som kan identifisere dei frå kvarandre. Alle dyra har sine særtrekk. Likevel kan mangfaldet vere lett å forsake i ei verd oppteken av rask profitt. Heldigvis er det pengar å hente i eit stort mangfald. Eit eksempel er sal av skinn. Om alle ser like ut, vert utvalet meir avgrensa og eksklusiviteten i at «ingen er like» borte. Eit stort mangfald, gjer rasa også meir motstandsdyktig mot sjukdom og gjer at den lettare kan tilpasse seg ulike driftsformer og behov. Det større bilete, som kanskje ikkje gjev klingande mynt i kassa, er at ut i frå denne rasa kan ein velje ut individ som kan danne grunnlaget for nye raser. Desse kan ha meir spissa eigenskapar. Eksempel på nye rasar avla fram frå gamalnorsk sau,  finn ein både i Norge og elles rundt Nord-Atlanteren. Dette kan verte viktig i arbeidet med å møte utfordringane som følgjer med eit meir ekstremt klima.

Mangfald i flokken

Sjølv om enkelte vil drage litt på det før dei innrømmer det: alle som driv med villsau, driv med utval. So lenge ikkje alle dyr får gå att, driv vi med utval. Alternativet er at naturen gjer utvalet, slik som er tilfellet for ville dyr. Då er det veldig viktig at ein har eit bevisst forhold til utval. Viss ikkje, vert det fort underbevisstheita som får råde. Då er det gjerne preferansar i utsjånad som vinn fram, og om få år har ein mista mykje av mangfaldet i flokken. Preferansar er også smittsamt. Det er lett for at «fine dyr» i ein flokk vert populær for sal som livdyr, og snart har alle like dyr. Det er her kampen kjem inn i biletet. Det å ta vare på eit stort mangfald, er ein kamp. Ein må heile tida leite etter kva eigenskapar eller trekk som er på vikande front i flokken. Då må ein både sette igjen søyelam og kjøpe vêrar som sikrar desse trekka. Dess mindre flokken er, dess vanskelegare er det naturleg nok å få til dette. Alternativet er sjølvsagt loddtrekning, sjølv om eg har til gode å høyre nokon som gjer det når dei står i bingen og skal sortere ut slaktedyr.

Like viktig som å sikre mangfaldet ein ser, er det ein ikkje ser. Det er sjølvsagt langt vanskelegare, men der fins råd. Eit stort mangfald i synlege trekk, vil auke mangfaldet for eigenskapane ein ikkje ser med det blotte auge. Fleire hanndyr, og oftare utskiftingar av hanndyr er også eit viktig tiltak. Norsk genressurssenter anbefaler 10 søyer pr vêr som eit tiltak for å sikre stort genetisk mangfald. Det kan by på både økonomiske utfordringar, og høgare tap som følgje av meir slåssing mellom hanndyr, men det er greitt å ha det i bakhovudet at fleire hanndyr er positivt for mangfaldet.

Vêrar av ulike typar er viktig for mangfaldet
Det er også viktig å prøve å få tak i hanndyr som er langt «ut i slekta». Å bytte fram og tilbake med ei anna besetning er ikkje positivt for mangfaldet. Om du nokon gong har lurt på kvifor eg og mange andre orkar å brukar sopass med tid og krefter på å opplyse om kva som er rasetypisk, og viktigheita av å ikkje krysse inn, er dette ein av motivasjonane. Dess fleire som har fokus på dette, dess fleire flokkar er det ein kan handle frå.

Det som truleg sit lengst inne for mange, er at ein av og til må velje det «nest beste» dyret, fordi dette har eigenskapar ein manglar i flokken. Eit anna tips er å ikkje bruke den flotte vêren eit år ekstra. Bruk heller sonen.

Avsluttingsvis vil eg oppmode alle som no skal i gong med å velje ut vêrar til avl og kva søyelam som skal få gå igjen, til å tenke på mangfaldet. Lukke til!